LITT MYE STYR - MEN GÅR SEG TIL

Heisann og goooood mårra, folkens..eller..det nærmer seg jo heller formiddag, men pyttsan..litt frokost og kaffe i koppen gjør seg, likevel 😉

Dessverre har det blitt så-som-så med blogginga mi, men livet mitt er litt rart for tiden, så jeg velger å  prøve å holde fokus på å få ting til å falle på plass, og tar knapt nok én dag om gangen..
Så hva er det som er så rart med livet mitt om dagene, da?...vel..er ikke helt greit å sette fingeren på det. Jeg STORTRIVES her jeg bor..og STORTRIVES med treninga mi og alt det innebærer.
MEN..det kjennes ut som om et eller annet er riv, ruskende galt - og jeg har innsett at når jeg ikke har treninga - så har jeg ingenting..og da har jeg liksom ingenting å blogge om heller..Skjønner?

Jeg er definitivt ikke et vintermenneske, så noe surring ute i skauen har det ikke blitt. Og uansett, så hadde jeg jo en måned uten å kunne kjøre bil - og å ta buss for å komme meg på fjellet, er så absolutt ikke meg. Og (dette er IKKE sagt som surking - kun realiteten) jeg har nå engang ingen i omgangskretsen min som det er naturlig å spørre om de vil være med på tur - og som kunne kjørt.
De som liker å være ute, har sine egne folk rundt seg som de drar på tur med, og når alt kommer til alt, er det nok like greit - for jeg er ikke laga for å ta imot "almisser" i form av at folk er sammen med meg, fordi de føler de må. Da foretrekker jeg faktisk å være alene..så ensomheta er vel dermed et bevisst valgt..selv om den av og til kan være vanskelig å svelge..
Og nå som jeg har fått opphevet kjøreforbudet - går det dessverre på rein økonomi. Har enda ikke hatt råd til å fylle opp tanken - og da blir det heller ingen lengre kjøreturer..

Så - hva er det som kjennes så feil ut ellers, da?..
JO...det er nok det jækla suget etter "flukten" som begynner å gjøre seg gjeldene. Jeg har vært så utrolig "flink pike" siden jeg kom tilbake til nord-Norge i slutten av november i fjor - og har ikke vært på en eneste tater-tur..og lurer på om det valget om å holde meg nær grensene til det berømte A4-formatet er det smarteste valget for meg? Jeg mener - jeg er ikke i tvil om at den livsstilen jeg har blitt oppdratt under, har satt seg i blodet. I tillegg til at det visstnok renner flyttsame-blod gjennom årene mine.. Har blitt dratt rundt omkring i Norges land fra barnsben av - og vi hadde rukket å flytte hele 3 ganger før jeg hadde fylt året - og når jeg fikk denne leiligheta, ble det gang nummer 44 at jeg har flytta...og jeg ELSKER som sagt den lille leiligheta mi, og vil gjøre alt i min makt for å klare å beholde den. Er stort sett ferdig med å pusse opp nå - og begynner å få ting på stell. Malte siste veggen som skal være grå, nå før helga - og mangler bare et par stoler, så er spise"stua" på plass 😊

Jeg VIL IKKE flytte enda en gang. Men når jeg holder meg i ro her, MÅ jeg ha et eller annet å fylle dagene med - og der kommer trening..

og kosthold inn i bildet - fordi jeg simpelthen elsker det..

Men - dessverre er det kommet et stort MEN inn i bildet. Kneet mitt er så kranglete i perioder, at jeg knapt nok greier å gå hjem etter treninga..og selv om jeg hadde fridag i går, har jeg valgt å holde meg i ro i dag også, for å prøve å få det til å spille på lag. Har konfrontert legen min atter en gang om det er noe å gjøre med det, men hun er ikke optimistisk. Og da tenker jeg - dersom jeg ikke kan trene fullt så mye som jeg ønsker - hvordan i all verden skal jeg DA klare å overleve uten flukten min? For et enda større MEN og DESSVERRE er at jeg har ikke nubbsjanse i havet om å kunne BÅDE bo og være "normal", samtidig som jeg tar meg lengre tater-turer rundt omkring. Så jeg må velge..bokstavelig talt - mat eller diesel..og jeg kjenner at det holder på å gjøre meg sprø!!!
Selvfølgelig kunne jeg begynt å jobbe igjen - sykehjemmene har bestandig bruk for folk - men da er jeg tilbake til der jeg var i fjor - å hele tiden måtte regne og kalkulere om hvor mye jeg kan jobbe for at jeg ikke skal trekkes av trygda. Og etter de nye reglene jeg nå er kommet under, er det jaggu ikke mange timene jeg kan jobbe, før nettopp det skjer..så nei..

Huff...dette ble reine mareritt-innlegget, jo..men det er nå ei lita forklaring på hva som skjer - og ikke skjer - i livet mitt akkurat nå..og hvorfor det er ganske stille på blogg-fronten fra meg..
Så kryss fingrene for at jeg ser lyset snart - uten at det fører til at jeg atter en gang snur ryggen til verden og forlater alt..

Ha en flottersfin dag da, alle sammen der ute...og husk å gripe dagen før den smetter unna 😉